De siste par månedene har datteren min på 11 år, blitt mer og mer opphengt i å få sin egen PC. Jeg ble selvfølgelig servert argumenter som: "Da hadde det vært mye gøyere og enklere med leksene" etterfulgt av "nesten alle andre i klassen egen PC". Nå er ikke jeg så naiv som mor at jeg biter på det argumentet, men jeg hadde forståelse for at egen PC/laptop sto høyt i kurs. Ettersom det nærmet seg bursdagen hennes, sa jeg at hun fikk ønske seg penger til bursdagen og så fikk vi se hva det ville innbringe og at vi også kunne ta ut noe fra bankkontoen hennes. "Ja - tusen takk mamma, du er verdens beste". Hmmm, ja - akkurat da var jeg nok det. Vel, vel - bursdagen innbragte knitrende sedler og kontoen hennes ble støvsuget for penger. Deretter bar det avgårde til; løp og kjøp! Hun følte seg nok som verdens heldigste den dagen hun kunne pakke ut den hvite, skinnende, lekre laptopen – som var hennes! Selvfølgelig har hun fått “kjøreregler” som gjelder i forhold til bruk; når og hvor mye, hvor og med hvem hun kan chatte, nettsurfing osv.
Hun har heldigvis allerede (eller fremdeles?…) gode rutiner når det gjelder lekser; hun gjør dem med en gang hun kommer hjem fra skolen. I dag da jeg kom hjem, satt hun og googlet leksene. Hun var ivrig opptatt av å finne riktige svar på geografi-leksen. Som mor synes jeg at det er kjekt å se gleden hennes ved å hente ut informasjon på denne måten og at hun finner ut av tingene på egen hånd. Og da blir jo laptopen også brukt til noe fornuftig, i tillegg til msn-messenger som er selvfølgelig er “livsviktig” for en 11-åring.
