Fjols til fjells

Det har vært nydelig vintervær i Bergen i de siste par ukene. Det er kjekt med vinter og snø, masse glade barn som endelig får bruke ski og akebrett som de fikk til jul. Javisst, er det koselig. Bildet over, tok jeg en ettermiddag tidligere i uken - jeg synes det var så fint med tåken som la se ned over fjellet og tretoppene. 

Det som ikke er fullt så kjekt, er at snøen gjør slik at vi ikke får gått mosjonsturene våre. Nå som vi akkurat var kommet litt i "siget" og kjente at formen var stigende. Men, jeg fikk en idé; om vi ikke kan gå våre raske mosjonsturer, kan vi heller gå på langrennski. Trond hadde langrennski, men ikke jeg. Når jeg først har bestemt meg for noe, vel da skulle jeg helst hatt skiene i går. Vel, vel tidligere i uken kjøpte jeg en billig skipakke, den holder sikkert i massevis til mitt bruk. Vi hadde tenkt oss på ski i går, men da var det så mye annet som skulle gjøres, så vi utsatte skituren til i dag, søndag. 

Etter frokost og litt rydding, laget vi nistemat, pakket i sekken og opp til fjellet det bar.    

Norges tursjokolade nr. 1

I bilen på vei opp til fjellet, prøvde jeg å finne ut hvor lenge det er siden jeg gikk på langrennski. Jeg kom frem til at det var 15 år. De siste 5 årene har vi kjørt alpin (carving). Om jeg ikke akkurat har stilen til Pernilla Wiberg, så behersker jeg det rimelig greit og det er kjempegøy! Vel; det er STOR forskjell på langrenn og alpin. Jeg følte at jeg gikk på fyrstikker.... og balanse - nei, det hadde jeg overhodet ikke.  Det var også veldig platt lys i dag, så det var vanskelig å se konturene i bakken. Trond, ledet vei. Det var ikke så gale så lenge vi gikk bortover og oppover, men så snart jeg skulle renne nedover en bakke - vel, da fikk jeg problemer. Det så ut som at jeg ikke hadde hatt ski på beina før. Jaja, jeg prøvde og feilet, det vil si falt gang på gang. Folk smilte til meg (eller lo de av meg???) Jaja, det bryr ikke jeg meg om, men kanskje Trond var flau over å være i følge med meg. Han ble jo selvfølgelig stående og vente på meg i bunnen av bakkene. Da jeg omsider nesten var kommet ned en av bakkene, ropte jeg til han på den beste engelsken jeg kunne: "Yohoo! Darling - here I come" - om jeg ser ut som en engelskmann på ski for første gang, så kan jeg snakke som en også. 

Kommentar overflødig...

Jaja, kan ikke annet enn å le av meg selv

Vi begynte å bli litt småsulten, Trond foreslo at vi skulle finne en plass der vi kunne spise maten vår. Vi hadde ikke før snakket om det, så tok vinden seg opp og det begynte å regne! Huff, det var ikke slikt vær vi hadde bestilt. Regn og vind i ansiktet, det er ikke godt. Skal vi følge fjellvettregel "Grav deg ned i tide"? Nei, vi fulgte heller "Det er ingen skam å snu". Vi returnerte til bilen og der koste vi oss med kakao, rundstykker og Kvikk Lunsj. 

Pompel og Pilt på tur

Da vi kjørte hjemover, var vi enige om at dette kanskje ikke var den beste gjenopptakelsen av langrennssporet. Men med denne turen som utgangspunkt; ja, da kan det bare bli bedre...