Tur til Stølsheimen

For noen uker siden tok vi den gamle stasjonære PCén opp fra kjelleren, for at datteren min skulle få den til spillemaskin. Den har ikke vært i bruk de siste tre årene. På PCén lå det diverse bilder som er noen år gamle. Vi overførte bildemappene til laptopen, kikket raskt gjennom dem og tenkte ikke mer på dem. I dag er jeg nok i det nostalgiske hjørnet (om man kan kalle 4-5 år gamle bilder nostalgi...). Kanskje bedre å kalle det mimremodus. Uansett; jeg har sittet og sett på noen bilder fra en tur mannen min; Trond og jeg hadde til Stølsheimen sommeren 2004. Familie og venner fikk reisebrev som vi laget etter den turen, så for dem er dette gammelt nytt. Men du har kanskje ikke lest om denne turen før, så derfor vil jeg fortelle om den fantastiske turen til deg. 

Den har en litt lei start. Èn av årsakene til at vi la ut på denne turen, var at Trond hadde blitt diagnostisert med kreft i mai. Han ble operert i begynnelsen av juni og skulle starte med cellegift i slutten av juli. Til tross for at faren hans hadde hatt samme krefttype og dessverre døde av den i en alder av 34 år, kom dette som et sjokk for oss. Nå var heldigvis både tid og forskning, på vår side. Siden faren hans døde 25 år tidligere, har det vært en revolusjonerende utvikling i behandlingen av denne kreftformen. Uansett, er det tøft å få en slik beskjed og jeg skal innrømme at jeg gikk ned for telling denne, ellers så vakre, dagen i mai 2004. 

Det er et virvar av følelser som melder seg i slike situasjoner. Vi var både redde, triste, fortvilte og sinte. Fra operasjon til cellegiftkur skulle det gå 8 uker. Da Trond hadde kommet seg til hektene etter operasjonen, ønsket vi å finne på noe slik at batteriene våre var fulladet da cellegiften skulle gjennomføres. Hva er vel bedre enn å være ute i naturen for rekreasjon? Vi begynte å planlegge en villmarkstur. Internett ble benyttet for å finne egnede steder for oss. I utgangspunktet hadde vi OK fysikk og styrke, men med tanke på at det bare var 5-6 uker siden operasjonen, måtte vi finne et sted som ikke innebar flere dagsmarsjer til bestemmelsesstedet. Må jo også innrømme at det har kommet noen ekstra kilo hist og pist - så alt i alt, ville vi finne en plass i fjellet som ikke lå så veldig langt unna der vi skulle parkere bilen. Valget falt på Stølsheimen - det er en fjellheim som grenser til Romarheimsdalen i vest og Vikafjellet i øst - fra Voss i sør til Høyanger i nord. Det er et stort geografisk område med mange fjelltopper og gode fiskevann. Vi hadde på forhånd bestemt oss for å ha såkalt basecamp - dvs å ha én teltplass og ta dagsturer utfra denne. Vår endelige destinasjon ble Stølsvatnet, varighet: én uke - fra søndag til søndag. 

Vi måtte kjøpe utstyr til villmarksturen vår; telt, soveposer, liggeunderlag, stormkjøkken og en stor sekk ble anskaffet. Når det gjaldt mat, kjøpte vi med oss polarbrød (de holder seg fersk lenge) pålegg i tuber og på boks. Foruten ris for én uke, kjøpte vi bare ett middagsmåltid og det var en sekspakning med baconpølser. 

Resten av uken baserte vi oss på å skaffe fisk til middag. Ettersom dette var ferien vår og vi setter pris på et glass rødvin (eller to...) måtte vi ha vin med oss. Vi kjøpte inn to trelitere med rød pappvin. Det høres kanskje litt mye ut, men det er ikke mer enn to glass pr kveld til hver av oss. Ja, skal innrømme at vi hadde noen pils også; det er jo godt med en kald pils etter å ha gått i fjellheimen og svettet. Alt utstyret, maten og drikken ble pakket i sekker og vi var klare for tur. Værvarselet for uken var skiftende; regn og sol, men heldigvis ikke noe særlig vind. Som den bergenseren jeg er, hadde jeg kjøpt impregnering til teltduken og hadde impregnert teltet (som for øvrig var helt nytt) før vi reiste. Barna mine ble vel installert hos faren sin og vi kjørte av gårde. 

Søndag 4. juli startet villmarksturen vår. Vi kjørte så langt vi kunne med bilen og parkerte den på en parkeringsplass og pakket på oss alt utstyret. Vi var tungt lastet begge to, men ingen av tingene ble etterlatt i bilen - vi skulle jo kooose oss. På forhånd hadde vi snakket med en som var kjent i området, vi ville vite hvordan turstiene var og om det var noe vi burde unngå. Om det var jeg som misforsto, eller om vedkommende sa feil, det vet jeg ikke - men jeg mener at vi ble anbefalt å gå på høyre side av et vann som lå ovenfor der vi parkerte bilden. Vi trasket oppover, fant demningen og vannet. Speidet litt oppover dit vi skulle og syntes det så ut som om det var bedre tursti på venstre side av vannet, men lydige som vi er gikk vi på høyre side. Huff og huff, det var en tabbe. Da vi hadde gått et langt stykke kom vi ut i en enorm steinur. Det er ikke lett å gå i en steinur med en 30 kilos sekk på ryggen, det skal jeg love deg. Da hadde vi imidlertid gått såpass langt at det var for sendt å snu, så vi trasket ufortrødent videre. Vel, for å gjøre en lang historie kort; istedenfor å bruke 4-5 timer til der vi skulle ha basen, brukte vi 7-8 timer. Men tenk deg så godt vi hadde det, da vi endelig var kommet frem og kunne kose oss rundt bålet med hver vår kalde pils; aahhh, skål for vel gjennomført økt.  

Her er vi på vei til bestemmelsesstedet. Som du ser; strålende vær

Den første kvelden røk pølsene med til middag (det var planen, det...). Resten av uken skulle vi som sagt fiske protein-delen av middagen vår - vi hadde jo med ris. Mandag gikk vi til Solrenningen, en selvbetjent hytte hvor vi kjøpte fiskekort for hele uken. Nå var vi klare for å skaffe oss middag. Heldigvis for oss at ikke Trond hadde like dårlig fiskelykke som jeg..... I løpet av uken fikk jeg 2 - skriver to - stk fisk. Selv om Jesus klarte å mette 5000 mennesker med to små fisk og fem brød, tror jeg at vi hadde vært rimelig sulten om vi bare hadde hatt min fangst. Men Trond fikk fisk etter fisk og ga seg når han så at vi hadde nok til middag. Fjellørret er ikke så stor og sulten som vi var etter turgåing om dagen, gikk det med en god del antall fisk. 

Her er fangsten en dag fisken var ekstra bitevillig. 

Vi er glad i mat, men vi spiser ikke 11 fjellørret til middag, om vi er aldri så sulten

Mmmmmm, ser det ikke deilig ut?

Zetha koser seg på soveposen sin

Det er kjekt å ha en hund som spiser alt(!) hun blir tilbudt. Fjellørret og ris var godt, ja. Vi måtte faktisk passe på så hun ikke snappet fisken før den var tilberedt. Hun er glad i mat, det er sikkert. Jaja, som herren - så hunden...

"Å, for en strålande morgon - å, for en strålande dag..." Sovehår er noe jeg stort sett har hver morgen, hjemme er det ikke så farlig - det er bare å gå i dusjen. På fjellet hadde jeg ingen dusj, men her var vann i massevis, både store og små. Jeg er ikke hysterisk renslig, men synes det er deilig å ha en viss dose med daglig hygiene, selv om jeg er på fjellet. Dette var selvsagt ikke noe problem; jeg vasket både kropp og hår i vannet. Det var riktignok friskt (les kaldt), men det gikk helt fint. Om du lurer... Nei, jeg hadde selvfølgelig ikke med meg sminke og stæsj - vi var jo ute i naturen og hva er vel mer naturlig enn å være helt naturlig?  

Uken gikk med til turer, fiske, lesing, og bare hygge; vi hadde det fantastisk. På forhånd hadde vi fullt oppladede batterier på mobilen, men det var ikke dekning - så de lå i sekken. Vi fikk heller ikke inn radiosignaler. Det var bare Trond , Zetha og jeg; deilig! Vi verken så eller hørte andre mennesker i løpet av uken.  Trond leste bøkene om urmenneskene Ayla og Jondalar på denne turen (bokserie av Jean M. Auel). Alle har vel hørt replikken: "Me Tarzan - You Jane"- vel for oss var det: "Me Jondalar - You Ayla". Utfra illustrasjonene på bokcoveret, hadde jeg selvfølgelig ingenting imot å være Ayla. Den feminine delen av meg, likte å ha en mann som skaffet oss middag og tilberedte den over åpne flammer, mens vi koste oss med et glass vin (må jo være litt urbane, selv om vi er i fjellheimen).

Trond og Zetha ved leirbålet, tror du vi koste oss?

Legg merke til hatten, den har myggnett dersom mygg og knott ble for nærgående

Vakker himmel over stille vann - ikke rart at både kropp og sjel får rekreasjon

Ser du? Zetha smiiiler der hun kommer springende

Den lengste og mest krevende dagsturen vi tok i løpet av uken, var da vi besteg Kvanngrødfjellet (1172 m.o.h.). Det var en flott tur. På vei opp så vi flere små idylliske fjellvann med yrende fiskeliv. Zetha utpekte seg også som litt av en fuglehund. Jeg vet ikke hvor mange rypekull hun fant denne dagen, Trond som har gått endel på rypejakt verket i avtrekkerfingeren. Zetha var i familien vår da Trond ble en del av den. Han er mer vant med større hunder som Pointer. Vi snakket om at neste gang han skulle på jakt, kunne han ta med seg Zetha. Tenk deg det synet: Trond med sine nesten 190 cm på jakt sammen med en Bichon Frisé. Vel, vel... vi så både fjellrype og lirype denne dagen. 

Selvutløser er kjekt å ha når Herr og Fru Bollerud er på tur...

Her ser du Stølsvatnet i sin helhet

Tøffingen min...

Uken vår gikk så altfor fort og søndag 11. juli, var det dags for oss å bryte opp leiren og vende nesen hjemover. Vi hadde hatt det så utrolig fint og ble enige om at dette skulle vi gjenta. Nå har det snart gått fem år siden denne turen og ennå har vi ikke hatt en tilsvarende tur. Vi har imidlertid bestemt oss for å reise en langhelg (torsdag -søndag) på forsommeren. Denne gangen skal de to yngste barna mine være med, men det blir en annen historie...

PS - Da kreftlegen til Trond møtte han da cellegiften skulle starte, utbrøt hun: "Hvor har du vært? Du ser uforskammet sunn og sprek ut!" Og han så virkelig godt ut. For oss var dette den beste oppladingen vi kunne få. Alt gikk bra med både cellegift og kreft (bank i bordet!). Til tross at dette var den sommeren Trond fikk kreft, er det en sommer vi også minnes med glede. 

Pompel og Pilt...